Borrehaugane

Jeg syntes en gang at Borrehaugane var et storslått vakkert sted. Jeg brukte å ta med meg slekt og venner til Borrehaugane for å vise frem denne Hortensperlen. Det gjør jeg ikke lenger. Jeg synes ikke stedet er så enestående lenger.

For meg forsvant den særegne skjønnheten som Borrehaugane hadde da trær etter trær ble felt. Og jeg er ikke alene om den oppfatningen. Jeg har møtt Hortensbyggere som har sluttet å gå tur der etter innhoggene som ble gjort. For meg er Borreparken kun blitt en transportetappe jeg av og til må passere. Men den er sikkert fin for turister.

Det er satt ut sauer i Borreparken som skal beite ned vegetasjonen. Det synes jeg er bra. Men jeg kommer aldri til å skjønne hvorfor det var nødvendig å ta de store trærne. Jeg hadde et idyllisk sted der hvor jeg solte meg eller dro for å lese en bok. Der var det fint.

Jeg har hørt at de store trærne ble tatt fordi disse trærne ikke var en del av floraen på vikingetiden. Men hadde det egentlig så mye å si om de sto der? Var det virkelig så viktig for dere utvalgte å få disse trærne fjernet? Var deres ønsker viktigere enn ønskene til alle de fastboende som satte pris på parken sånn som den var?

Jeg har hatt mange fine stunder på Borrehaugane. Min første flørt med min livs kjærlighet hadde jeg også der. Jeg viste ham rundt, og sjarmerte ham blant hauger og trær. Det er vakre minner om begynnelsen på en stor kjærlighet.  

Jeg håper jeg en gang kan klare å gå igjennom Borreparken igjen uten å føle tristhet over de stygge inngrepene noen utvalgte fikk gjennomført. Men jeg vil alltid huske hvor storslått Borrehaugane en gang var - og litt trist over aldri å få oppleve det igjen. 

På Borrehaugane for mange år siden